Regjeringens moral

Av Elisabeth Holvik - 16.nov.2006 @ 12:53 - Kommentér
Regjeringens kritikk av Telenor-leder Jon Fredrik Baksaas påståtte utnyttelse av sin opsjonsavtale, ligner til forveksling på dobbeltmoral når en sammenligner argumentasjonen med politikernes bruk av våre oljepenger.

Opsjoner er en rett, men ikke en plikt til å innløse en gevinst hvis en aksjekurs stiger over et avtalt nivå. I Baksaas sitt tilfelle har aksjekursen, og dermed verdien av Telenor, nesten firedoblet seg i den perioden han har ledet selskapet. Dette har først og fremst vært til glede for eierne av Telenor, der staten eier mer enn 50 prosent, men nå også for Baksaas som kunne ta ut en ekstra bonus på 12 millioner kroner etter fem års ledelse av Telenor.

 

Oljesmurt kritikk
Handlingsreglen for bruk av oljepenger ble innført i mars 2001, og den sier at regjeringen til enhver tid maksimalt kan bruke den forventede realavkastningen av oljefondet. Den forventede realavkastningen er beregnet til fire prosent per år, noe som betyr at politikerne må forholde seg strengt til tallet 4.

Tallet 4 er imidlertid et øvre tak. I forskriften for handlingsreglen står det sågar at finanspolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Det vil si at i en situasjon vi er inne i nå med overoppheting av norsk økonomi så burde en bruke langt mindre enn handlingsreglen tilsier. Regjeringen har altså en rett til å bruke maksimalt fire prosent av oljefondet, men slett ingen plikt til å bruke hele beløpet. Dette har da også vært kronargumentet for å bruke mer enn handlingsreglen tilsier i alle de årene som har gått siden reglen ble innført i 2001 – at en har hatt behov for å stimulere økonomien siden det har vært nedgangstider.

Ser en på hvordan politikerne har kritisert opsjonspakkene i næringslivet er det særlig rettet kritikk mot opsjoner som er knyttet til prisen på en råvare som olje, slik at verdien på bedriften ikke reflekterer ledelsens dyktighet, men avhenger av prisen på råvarene. Dermed blir det hevdet at opsjonen minner mer om en lottokupong, enn en refleksjon av hvor god ledelsen er. Det er ikke vanskelig å være enig i et slikt argument. Problemet er at politikere sitter i glasshus, og gjør man det bør man la steinene ligge.

 

Farlige forventinger
Verdien av oljefondet er som alle vet først og fremst et resultat av prisen på olje. Siden ingen kunne tenke seg til at oljeprisen ville stige så kraftig som den har gjort siden handlingsreglen ble innført i 2001, var det heller ingen som kunne tenke seg til at det i år skulle være lov å bruke hele 70 milliarder kroner over statsbudsjettet og at prognosen for 2010 nå er på 120 milliarder.

Prognosen var tidligere på beskjedne 50 mrd for i 2007 og 65 mrd for 2010. Det gir hele 20 milliarder ekstra for neste år som politikerne kan bruke over statsbudsjettet og 55 milliarder ekstra i 2010. Snakk om lottogevinst!

I denne sammenheng blir Baksaas 12 millioner for lommerusk å regne. Hvorfor er det ingen som blir moralsk opprørte over at regjeringen nå bruker om lag 20 milliarder mer enn de kanskje burde? Den viktigste grunnen tror jeg er at de som blir skadelidende av at det brukes mye oljepenger nå, er fremtidens generasjoner. Hvem skal tale deres sak mot en høyst talefør og tallrik 68-generasjon? Diskusjonen vil trolig fort ende opp med å sette «svake grupper» opp mot hverandre.

 

Finn bedre ordninger
Ser en på hva opsjonspengene hadde blitt brukt til hvis de ikke gikk i lommen på Baksaas ville de havnet på aksjonærenes konti isteden. Når det gjelder oljepengene er alternativet å dekke opp for fremtidige pensjoner i folketrygden og dermed unngå et økt skattetrykk. Det er et faktum at mot 2060 vil det bli nesten dobbelt så mange alderspensjonister pr person i yrkesaktiv alder, sammenlignet med i dag. Denne regningen må noen ta, og skatter og avgifter har alltid vært politikernes favorittku.

Det kan være grunn til å hevde at det er mer graverende at politikere gambler med nordmenns pensjoner, enn at dyktige bedriftsledere får en ekstra bonus. At opsjonspakken i ettertid er blitt langt mer lukrativ for ledelsen i Telenor, kan næringsministeren ta lærdom av og heller gjøre incentivene til lederne bedre i fremtiden. Incentivene kan for eksempel heller knyttes opp mot bedriftens resultater i stedet for mot aksjekursen. Å slutte å gi incentiver vil være en fallitterklæring og bringe annerledeslandet Norge langt ut på jordet. Næringsministeren i en kunnskapsnasjon, bør kunne greie å utarbeide smarte incentiver.

Eller skal man i en kunnskapsnasjon akseptere å ha en næringsminister som ikke tar i bruk de styringsverktøy som finnes, bare fordi det er litt vanskelig?


Elisabeth Holvik

Elisabeth Holvik er sjeføkonom i Norsk Privatøkonomi, og kommentator for NA24. Hun har tidligere jobbet som sjeføkonom i SEB Merchant Banking, som rådgiver i Norges Bank, konsulent i McKinsey og økonom i Nordea. Holvik trener yoga, og liker å reise - spesielt til Italia og Brasil. Du kan lese kommentarene hennes på NA24.no.

november 2006
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15
16
17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30      
             
hits